Jeg vil knulle et monster

Javiera Belem, performer og skuespiller, kommer hjem til meg med en idé om å lage en fetisjperformance. «Jeg vil knulle et monster», sier hun til meg.

Teratofili: erotisk eller seksuell tiltrekning til monstre, deformerte skapninger eller ikke-menneskelige vesener med et monstrøst utseende.

Hun har med seg en tekst, en fortelling som utspiller seg på et annet plan. Det er en slags astralreise der hun forflytter seg til en oppdiktet by hvor elskeren hennes venter på henne. Denne elskeren er et gigantisk, slimete monster. Det har utallige, enorme tentakler som det bruker til å penetrere henne, gjøre henne våt og kvele henne midt under akten. Etter å ha blitt penetrert i alle menneskelig mulige åpninger, ber hun desperat sin illevarslende elsker: «Kom inni meg, tøm alt inni meg». Monsteret følger oppfordringen og heller en gjennomsiktig væske inn i henne, som oversvømmer henne voldsomt og får henne til å eksplodere. Fortellingen slutter med at hun spør seg selv: «Er dette å dø? Hvis jeg har dødd, har det vært vidunderlig».

Fortellingen berører meg, men jeg sitter igjen med en følelse av at noe mangler. Spørsmålet om «den lille død» begynner å kverne i hodet mitt. Hvorfor trenger jeg å «dø» av nytelse? Er kvelningen kanskje en sjanse til å flykte fra virkeligheten, til å dø bare littegrann? Kan det være at dette korte øyeblikket der venene svulmer opp og kroppen mister fargen for å bli til en rød, sårbar masse, for et sekund vil erstatte volden jeg har sett på internett?

I fortellingen er det monsteret som kveler, og vi må utforske det herlige og smertefulle seksuelle møtet med det, med kropp og stemme. Jeg tar rollen som monsteret under prøvene: et skjerf rundt halsen på Javiera mens hun står på alle fire. Javiera gjentar teksten igjen og igjen. Jeg strammer så hardt jeg kan, mens vi begge glir inn i den erotiske bevegelsen mellom den som kveler og den som blir kvalt. Det overrasker meg hvor erotisk det er å ha kontroll over kroppen og pusten hennes. Jeg kjenner hvordan stoffets berøring mot kroppen hennes tenner oss begge.

For å gestalte monsteret på scenen og presse kroppen til det ytterste, slik teksten legger opp til, blir Colectivo Tensión med i performancen, en gruppe som spesialiserer seg på kinbaku. Kinbaku er en japansk erotisk tradisjon med repbinding. Navnet betyr «stram binding» eller «spent binding». Til forskjell fra en rent funksjonell fastbinding arbeider man her bevisst med form, spenning, sårbarhet, smerte, nytelse og maktforholdet mellom den som binder og den som blir bundet.

På selve performancedagen, under FAE-festen (Festival de Arte Erótico Chileno), rigger Colectivo Tensión til en blanding av edderkoppnett og lianer som henger ned og drypper av monsterets væske, slik at performeren kan vikle seg inn og ut, hele tiden svevende i luften, holdt oppe av en sele. Gulvet er dekket av grovt salt. På saltet ligger et nittitalls-tv uten signal. Siden det ikke bare handler om nytelse, bringer vi hindringer, påtrengende bilder og tanker inn på scenen, et sammendrag av ukens scrolling: fascistiske toppmøter, folkemordets barn og kvinner, bomber, bomber, bomber, grusomme menn som snakker inn i kameraet. De trenger seg inn i scenen igjen og igjen til det blir uutholdelig, helt til performeren ber om å få dø.

Javiera Belem er klar for sin erotiske reise mot døden. De bygger en sele av rep rundt henne som lar de innsnørte brystene hennes være synlige for alle; kjøttet deformeres under presset fra materialet. De heiser henne opp med kraft. Hun skriker av smerte, sier at det er uutholdelig: vekten over hoftene, knoklene som bærer hele kroppen gjennom repene. Med kamera i hånden lurer jeg på hvordan hun skal forvandle dette til nytelse. Jeg trykker på opptak. Publikum slipper inn for å overvære ritualet. Det var dette som manglet: Smerten forsvinner, og vissheten om at andre ser på gir performeren det ekshibisjonistiske løftet hun trengte. Nå vil hun ikke bare bli sett mens hun knuller, hun vil bli sett idet hun dør i forsøket. Teksten lyder, ledsaget av den stramt sammensnørte kroppen, den støtende pusten og væsken som renner nedover bindingene.

Det var der den virkelige forvandlingen skjedde. Vi ville at monsteret virkelig skulle kunne penetrere henne, for hun krevde det med blodskutte øyne, med blåmerket hud etter all motstanden. Nytelsen ble avbrutt når den fjerde veggen sprakk, når skuespilleren klarte å få kontakt med virkeligheten. Men den virkeligheten krever å bli oversett, ignorert, fordi den er så ufordøyelig. Og nettopp derfor trenger man smerten på nytt, kravet om døden: «Kom inni meg, kom inni meg». Klimakset ledsages av en gjennomsiktig væske som i lyskasterne i den gamle lagerhallen like gjerne kunne vært sæd, blod, spytt eller alt på en gang, i et forsøk på å oversvømme rommet, øynene våre og ørene våre.

Etter den store orgasmen, den lille død, blir kroppen firt sakte ned. Lyset skifter til noe kaldt, til en illusjon av et likhus: kroppens hvile, nå uten pust, uberørt av vår tids nyheter, av de radikale og overveldende bildene av det planetariske monsteret.